| Chapter 104 |
1 | Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig. |
2 | Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt, |
3 | han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger. |
4 | Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere. |
5 | Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet. |
6 | Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene. |
7 | For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort. |
8 | De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem. |
9 | En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden. |
10 | Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de. |
11 | De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst. |
12 | Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst. |
13 | Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden. |
14 | Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden. |
15 | Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte. |
16 | Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet, |
17 | der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene. |
18 | De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene. |
19 | Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid. |
20 | Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen. |
21 | De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud. |
22 | Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger. |
23 | Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen. |
24 | Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt. |
25 | Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store. |
26 | Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / <* SLM 74, 14.> |
27 | Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid. |
28 | Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt. |
29 | Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv. |
30 | Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen. |
31 | Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger! |
32 | Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker. |
33 | Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til. |
34 | Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren! |
35 | Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*! / <* d.e. lov Herren.> |