Chapter 20

Da tok Sofar fra Na`ama til orde og sa:

Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;

hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.

Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,

at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,

så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.

Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,

sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,

så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.

Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.

Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.

Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.

Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.

Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.

Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.

Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.

Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.

Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.